Bevar klassens klovn!

I et klasserom på Viubråtan barneskole var det den vanlige uroen blant førsteklassingene. Læreren, fru Jensen, var en eldre dame med et bestemt blikk og en regelbok tykkere enn de fleste lærebøker. Hun ønsket ingenting mer enn at de unge sjelene skulle sitte stille, følge med og lære. Hennes strengeste regel var enkel: Når hun holdt opp to fingre som om de var ørene til en hare, skulle alle være musestille. Hvis en knappenål ble mistet og den eneste lyden som kunne høres var dens forsiktige klirring mot gulvet, ville hun smilende belønne elevene med et glimt av vennlighet. 

Men denne dagen var annerledes. Fru Jensen hadde en serie bilder hun ville vise klassen, bilder av hunder. Alle var søte, noen rare, men én av dem skilte seg ut. Denne hunden hadde et morskt uttrykk som fikk elevenes latter til å boble. Jan-Erik, en livlig gutt på første rad, kunne ikke motstå fristelsen til å muntre opp klassen. Han bestemte seg for å spille rollen som en forskrekket førsteklassing. 

I det øyeblikket bildet av den morske hunden dukket opp på tavlen, kastet Jan-Erik seg brått ned på gulvet under pulten sin. Klassen brøt ut i fnising og latter. Fru Jensen, som var vant til å ha kontroll over situasjonen, ble overrasket. Hun stirret kaldt på Jan-Erik og ba ham om å gå ut på gangen for resten av timen. Han følte seg både skamfull og litt bitter. Han hadde bare ønsket å spre litt glede, men det endte med en streng irettesettelse. 

Mange år senere, etter å ha fullført lærerutdanningen og tatt fatt på sin egen karriere som lærer, hadde Jan-Erik aldri glemt den dagen i første klasse. Han hadde lært en verdifull lekse fra den strenge fru Jensen. Han visste hvor viktig det var å balansere disiplin og glede i klasserommet. Derfor hadde han et motto som han alltid holdt fast ved: «Bevar klassens klovn.» Han visste at en klasse trengte noen som kunne bringe smilene fram, selv i de mest alvorlige øyeblikkene. Jan-Erik hadde blitt den læreren som aldri glemte betydningen av å la barna være barn, selv når de lærte