Strikkslips og lakksko

I hele mitt liv har jeg elsket å gå i teater. Helt fra barneskolen på Bøler da de større elevene spilte Snøhvit og de syv dverger med den peneste gutten og den peneste jenta på skolen i rollene som prinsen og Snøhvit. Også fikk vi besøk av Julian Strøms dukketeater i skolegården om sommeren. 

Men viktigste av alt var skoleteateret. Det foregikk på kveldstid – og var helt frivillig, men mange fra min klasse og skole pleide å gå. Ikke alle foreldre var med, så de voksne som var med fikk ansvaret for en hel liten flokk. 

Teaterforestillingene var alltid i Folketeateret, ved Youngstorget. På samme sted som det fortsatt er, men allikevel ikke det samme. Forskjellen er at i dag er billettene dyre, og stykkene som settes opp ikke nødvendigvis er barneteater. Selv om «Mary Poppins« og «Matilda» passet fint for de yngste 

På disse teaterkveldene pleide vi å henge litt i passasjen foran inngangen til alle venner og kjente var kommet før vi gikk inn gjennom de tunge dørene. 

Det var helt vanlig å pynte seg til teater – og for oss gutta betydde det strikkslips og lakksko. Strikkslips er et slips med ferdig knute som enkelt festes med en strikk under skjortekraven. Lakksko var superblanke sko som aldri trenger pussing. Jentene gikk i alt mulig av kjoler og skjørt. 

Når yttertøyet var levert i garderoben var det å gå langsomt opp den brede trappa til den store gullskulpturen av en naken dame. Som jeg senere fikk vite var Thalia og laget av Ørnulf Bast. Thalia var datter av Zevs og muse for teater og poesi. 

Vel inne i salen ble det litt høytidelig med dempet lys fra den enorme lysekronen i taket. I orkestergraven satte det levende musikere og stemte instrumentene sine i det som hørtes litt rotete med veldig spennende. Særlig da det drønnet fra det store orgelet. Vi synes det varte en liten evighet før lyset ble ytterligere dempet, og teppet gikk opp for forestillingen. 

Nå, mange år senere, er det «Jorden rundt på 80 dager» jeg husker aller best. Det var mange scene-skifter, de red på elefant i India, kjørte tog over prærien i Amerika og ikke minst satt Phileas Fogg og hans tjener Passepartout i en luftballong – og da var det som om taket forsvant og de svevde mot den ekte kveldshimmelen. Selv om den bare var en kulisse den også, malt av flinke teatermalere og lyssatt.