Barbereren på Sletta
Siste gangen jeg var på feriekoloni på Hudøy var jeg på Sletta. Sletta var en «storkoloni» med de største gutta, helt opp til 14-15 åringer. Jeg var blant de yngste. Men vi var fire Bøler-gutter i samme alder, så jeg var ikke ensom.
Den sommeren oppdaget jeg mye jeg ikke visste om livet som ungdom, og var nok mest den som observerte, uten å ta direkte del i det som skjedde. For det første visste de større gutta mye mer om musikk. Jeg var Beatles-fan, men disse gutta digga The Who, Rolling Stones og mye råere greier.
Noen av gutta kom også fra litt røffere miljøer i Oslo enn oss fra Bøler og Oppsal – de hadde meninger og var tøffe i trynet. Også mot de voksne.
Han som var «onkel» på Sletta het Cæsar, eller han het ikke det, men ble kalt det. Cæsar betyr keiser og sånn var han litt. Streng. Men kreativ og gøy å være med. Vi fikk premier for å fange huggorm, for å hoppe i havet fra høye stup. Han var med når vi lekte krig. Selv om han aldri døde, uansett hvor mye vi skjøt på ham.
En dag ble det bestemt at Cæsar skulle hjem. Han fikk sparken. Også skulle vi få en ny «onkel». Mange av gutta ble forbanna, de fleste av oss likte Cæsar. Også gikk det rykte om at den nye onkelen var operasanger! Så de sinteste gutta dannet Rolling Stones-klubben. Rollings Stones var på den tiden det vi mente var det absolutt motsatte av opera.
Og en dag kom Hans, den nye onkelen. Og Rolling Stones-klubben sto på balkongen og spilte luftgitar mens de sang «I Can't Get No Satisfaction» for full hals. Hans bare smilte lurt, og bar kofferten sin inn der onklene bodde. De neste dagen var det litt trykket stemning i kolonien. Rolling Stones-klubben var sure og holdt seg for seg selv. Vi andre var litt delt og visste ikke helt hva som kom. Før lørdagen.
På lørdagene pleide vi å spise tidlig middag. Også fikk vi gjerne skoleboller og brus etterpå. Etter det var det fritt fram for å fortelle vitser, spille sketsjer eller synge. Denne lørdagen hadde Hans sagt at han ville synge opera for oss.
De fleste lo seg skakke av dette, og Rolling Stones-klubben ville at vi skulle bue for harde livet etter at Hans hadde sunget.
Middagen kom, ble spist i fred og så var det tid for kos. Boller og brus. Og opera … Hans gjorde seg klar og fortalte av det vi skulle få høre var åpningen fra «Barbereren i Sevilla» – der Figaro, altså barbereren, synger om hvor utrolig flink og fortreffelig han er, den arien som heter Largo al factotum.
Ingen av oss forsto helt hva som traff oss. Hans åpnet munnen og sang denne arien så taket løftet seg, alle gutta satt der med hakeslepp og ørene på stilker. Sangen varer i fire og et halvt minutt og vanligvis med orkester. Noe Hans klarte seg fint uten. Ingen buet. Alle klappet – og var hinsides begeistring. Sikkert blant annet fordi de aldri hadde hørt opera før.
Ingen hørte noen gang mer fra Rolling Stones-klubben.
