Gerd. For vinnerlykke.

Jeg har sjelden vinnerlykke. Flax-lodd og skrapelodd er bortkastet. Det samme gjelder Lotto, tombola og lykkehjul. Bortsett fra en gang. 

I riktig gamle dager pleide det å komme tivoli til Oslo. Altså før Tusenfryd. Og i noen år pleide tivoliet å være på Youngstorget. Et mye mindre tivoli enn Tusenfryd, Liseberg og Tivoli i København. Men i det minste med radiobiler og karuseller. Og boder. 

En gang, det må ha vært før jeg begynte på skolen, var jeg der med mamma. Jeg har aldri vært så glad i ting som går rundt, så det eneste jeg kjørt var radiobilene. Også gikk vi rundt og kikket i bodene. 

Og de hadde selvsagt et lykkehjul. Jeg fikk penger av mamma for å satse. På dette lykkehjulet var det tall, sånn som det pleier. Det var navn. Annet hvert felt var gutte- og jentenavn. Da det det var min tur til å legge på var det ikke så mange ledige, så jeg la mynten min på «Gerd». 

Jeg kjente ingen som het Gerd, så ingen sto meg bi i dette spillet. Når alle hadde gjort sine innsatser snurret hjulet. Den velkjente tikkelyden var først som en dur, før den gikk saktere og saktere til den tikket langsom fram – til GERD! 

Jeg hadde vunnet! Og kunne velge fritt fra den øverste hylla, der det satt store dukker i omfangsrike fargesterke kjoler og bamser. Mamma bøyde seg ned til meg og hvisket: «— Ta en av dukkene! Da får du en større dukke enn noen vi kjenner!». 

Jeg tenke nøye på det mamma sa; var det hun som hadde lyst på dukke? For jeg hadde ikke. Jeg tror ikke jeg var så opptatt av om leker var gutt- eller jentegreier. Jeg hadde bare ikke lyst på en dukke. Også synes jeg det var litt ufint å ikke gjøre som mamma sa. Det var jo hennes penger. 

Men jeg endte opp med å velge en bamse med blått bånd rundt halsen. Et bånd med stjerner. Det kjentes litt som jeg hadde vært ulydig, men mest som om jeg hadde bestemt selv. 

Bamse fikk aldri noe annet navn enn Bamse – og ble en trofast venn og sengekamerat til jeg vet ikke når.