Veeeldig morsom!
Denne historien handler om den gangen pappa og jeg skulle kjøpe en gave til lillebror Simen. Han var syk og trengte noe som kunne muntre ham opp. Året var 1964, og vi gikk til Bøler senter og Samvirkelag, hvor de hadde en egen leketøysavdeling.
Pappa og jeg tråkket oss gjennom hyllene, på jakt etter den perfekte gaven til Simen. Etter en stund fant vi noe som fanget interessen vår – en tegnebok hvor man kunne skravere lett med en gråblyant og så dukket det opp et skjult motiv. Perfekt, tenkte jeg, Simen vil elske dette!
Vi tok tegneboken med til disken, hvor en ekspeditrise ventet på oss. Pappa spurte henne om prisen og andre detaljer om boken. I mitt barnslige hode trodde jeg at damen ville si noe som «—Denne er veldig populær» eller «—Denne er veldig morsom.» Så, med all min uskyldighet, så jeg opp på henne og utbrøt: «—Den er veldig morsom, ikke sant?»
Damen så ut som om hun hadde fått en overraskende kommentar, og pappa så litt brydd ut. Jeg kunne føle at det var noe feil med det jeg hadde sagt, men jeg forsto ikke hva. Jeg prøvde å gjemme meg litt bak pappa, i håp om at ingen hadde hørt meg.
«—Petter,» sa pappa med en forsiktig latter, «—jeg tror ikke hun har sett boken før. Kanskje vi bare spør om prisen og betaler?»
Jeg rødmet dypt og nikket flau. Pappa betalte for tegneboken, og vi forlot butikken så fort som mulig. På vei hjem lo pappa og sa at det var en morsom kommentar, men jeg kunne ikke riste av meg den pinlige følelsen.
Da vi ga tegneboken til Simen, var han overlykkelig og brydde seg ikke om mine kommentarer til butikkdamen. Han satt og skraverte med blyanten og utbrøt gledestrålende hver gang det dukket opp et skjult motiv.
Selv om den pinlige situasjonen på butikken hadde meg flau, var det fantastisk å se Simen så glad og oppløftet av gaven sin. Og selv om jeg kanskje ikke var den beste til å gi råd til pappa, var jeg glad for å ha vært med på å finne noe som gjorde lillebror så glad. Det er jo tross alt det viktigste når man skal kjøpe en gave til noen man er glad i.
