Tante Åse
Hver gang noen av mine nærmeste dør, kommer de til meg i en drøm en stund etterpå. Noen ganger tar det flere år, andre ganger kun kort tid. Men når de kommer, er det som om de er virkelige igjen. Disse drømmene er så realistiske at det føles som om jeg er våken. Og det som gjør dem enda mer bemerkelsesverdige er at jeg husker dem lenge etter at de har funnet sted. Det er noe magisk og trøstende ved disse drømmene, for de gir meg muligheten til å gjenforenes med de som har forlatt oss, selv om det bare er for en kort stund.
Den første gangen jeg opplevde denne drømmen-avskjeden var da tante Åse døde. Åse, pappas eldre søster, var alltid en nærværende skikkelse i mitt liv. Pappa var yngst av søskenflokken, og derfor var alle hans søsken vesentlig eldre enn ham. Etter at han ble født, ble Åse gravid og flyttet inn sammen med farmor, farfar, pappa, og hennes sønn, Egil. På den måten fikk pappa en reservemamma og en «lillebror» som han egentlig var onkel til.
Åse bodde ikke langt unna oss på Bøler, og hun var ofte på besøk i helgene. Jeg husker de lykkelige stundene vi tilbrakte sammen foran TV-en, hvor latteren hennes fylte rommet og brakte glede til oss alle. Tante Åse var raus og hadde alltid noe godt med seg til lillebror Simen og meg. Jeg husker spesielt en gang da hun lot seg overtale til å kjøpe fyrverkeri til meg, til tross for at jeg ikke var gammel nok. Det var en uforglemmelig opplevelse som gjorde meg til en liten helt blant mine venner.
Sorgen slo ned som en knyttneve da jeg fikk beskjed om tante Åses bortgang. Hun hadde fått et massivt hjerteinfarkt på trikken på vei hjem, og tanken på at hun døde blant fremmede på en trikk, uten noen kjente ved sin side, gjorde det hele enda mer smertefullt. Min sorg var blandet med en følelse av bekymring for henne og en tristhet over at hun måtte oppleve en slik ensom avskjed.
Men så, ikke lenge etter, hadde jeg den drømmen. Jeg ser tante Åse gå ned trappene til en T-banestasjon. Hun har som vanlig vesker og poser i begge hender, smilende og sprudlende som alltid. Så, plutselig, forsvinner hun inn i mengden og blir borte. Det føles så ekte, som om jeg er der sammen med henne. Drømmen etterlater meg med en følelse av både glede og sorg. Glede over å se henne igjen, sorg over at hun har forlatt oss, men samtidig trøstet over at hun lever videre i minnene og drømmene mine.
Jeg har begynt å forstå at tiden mellom noen dødsfall og når de dukker opp i drømmene mine, er tiden det tar meg å bearbeide sorgen og organisere alle minnene om dem. Det er som om drømmene fungerer som en helbredende mekanisme, som gir meg muligheten til å gjenoppleve gode stunder sammen med dem og la dem få en verdig avskjed.
Siden tante Åses død har jeg opplevd denne drømmen-avskjeden med flere av mine kjære som har gått bort. Hver gang det skjer, føler jeg meg takknemlig for at jeg har fått en ny sjanse til å være sammen med dem, selv om det bare er i drømmene mine. Det har lært meg verdien av å verdsette de gode stundene vi har med våre nærmeste, fordi minner og drømmer er det som til slutt vil holde dem levende i våre hjerter, selv når de har forlatt denne verden.
