Gruvedrift under kirken
Sølvskatten under kirken ble voktet av en velvoksen drage. Den hadde også hule et sted ute ute på Hovedøya. Mang en natt hendte det at dragen fór av sted i nattens mørke dit ut til Hovedøya for å passe sin geskjeft på de kanter. Og skatter kan det ha vært i fjellet rundt Akerkirken. I hvert fall har det en gang i tiden vært gruvedrift i området , kanskje før Oslo ble by. Malmen var sølvholdig, gehalten av malmen vet man derimot mindre om.
Dette steinreliffet som viser en fortapt som slites istykker av drager stammer fra St. Hallvardskirken, og er i dag å finne innmurt i tårnet på Oslo domkirke.
I fjellet nedenfor Gamle Aker kirke fins innganger til en eldgammel sølvgruve, Akersberg gruver. Man mener dette er landets eldste gruve. I Historia Norvegiae, en liten Norges-historie skrevet på latin i 1170-årene, omtales en gruve i Oslo, kalt “Dragehullene”, som er rik på sølv. Det står: "Like ens er det ved byen Oslo en stor rikdom på sølv, men kraftig vannstrøm har nå stengt den for folk, så den ligger bortgjemt under berghamrene". Beskrivelsen passer godt på Akersberg gruve. Gruven var nedlagt allerede dengang, da den ikke kunne holdes tom for vann. Gruven det refereres til var antagelig i drift da Harald Hardråde grunnla Oslo rundt 1050. Ifølge sagnet hviler Gamle Aker kirke på fire stolper av gull, og mellom disse svømmer ender av gull rundt i en dam. I dammen befinner det seg en skatt, og denne voktes av en drage. Tidvis står det damp av svovel ut av hulen, fra den sovende dragen. Folk mente at gruvegangene egentlig var gravd av denne dragen.
Norges eldste bergverk?
Man vet ikke med sikkerhet når arbeidet med gruven første gang tok til. Det er forskjellige antydninger her. Det eneste man vet er at den er meget gammel. Flere historikere mener at vi her har et av Norges eldste bergverk, kanskje det eldste overhodet. At driften tok til før år 1000 ansees for mest sannsynlig. Men gruvedriften ble nedlagt og senere gjenopptatt – kanskje flere ganger. I “Historia Norvegia”, skrevet omkring år 1170 aven norsk geistlig av stormannsætt får vi vite følgende: “Like eins er det attmed byen Oslo ein stor rikdom på sylv, men ofsleg vassflaum har no stengd han for folk, så han ligg bortgøymt under berghamrane.” Senere beretninger viser at gruvedriften ble forsøkt gjenopptatt i 1580, men om resultatet er det utvilsomt delte oppfatninger – i hvert fall er beretningene motstridende. Det eneste man kan slå fast med sikkerhet er at de igjen ble nedlagt etter en forholdsvis kort tid.
Et geologisk kart over osloområdet, flere hundrede år gammelt, forteller om forekomster av diabas i nordvestlig retning. Blyglans dannet seg langs disse gangene. Blymalmen er sølvholdig. Dype gruvesjakter og tverrslag viser at her var det en gang drift, som sannsynligvis stanset første gang allerede i 1170 grunnet en storflom. Dette forteller også at gruvedriften er eldre enn 1170.
Flere samtidige kilder
En rapport på latin som utkom i Strasbourg i 1532, beskriver Norge og Sverige. Her omtales også de gamle sølvgruver ved Oslo. Få år senere, i et annet latinsk verk utgitt i Basel i 1544, får vi vite at nordmennene drev sølvgruver mellom borgen Akershus og byen Oslo. Sannsynligvis siktes det her igjen til grubene ved Aker kirke. Det fortelles derimot intet om disse gruber var i drift eller ikke på den tiden.
Uansett hvor lenge gruven har vært i virksomhet, har den i hvert fall gitt noe utkomme til kongen og vel også til kirken, pluss et vell av forhåpninger som nok også hadde sin positive betydning. De mange signerte sølvmynter fra Harald Hardrådes tid er interessante i denne sammenheng. Den alminnelige oppfatning er at sølvutvinning av bly først ble foretatt av sakserne. Deretter tatt i bruk av nordmennene. I Harald Hardrådes tid var det nemlig sterkt slektskap mellom nordmennene og fyrstedømmet Saksen. Olav den helliges søster, Ulvhild, var gift med hertug Ordulf som startet bergverksdriften i Harz-området med utvinning av sølv fra bly – etter samme metode som i dragehulene.
Blakk konge med ambisjoner
Noen hundre år senere, etter år 1500, dukker sølvgruven ved Aker kirke opp fra historiens glemsel. Flere beretninger forteller at det nå var full drift i berget. Det ser også ut til at forhåpningene en stund var store både i Norge, Danmark og utlandet ellers. Det var kong Fredrik Il som beordret at de forlatte gruvene ved Aker kirke skulle lenses og tømmes. Dette ble selvsagt gjort. Men etter at driften tok til kom det nedslående opplysninger fra Oslo til den dansk-norske konge som håpet at sølvgruvene skulle fylle den slunkne statskassa med verdifulle sølvmynter. Rapportene stanset snart de sølvglinsende forhåpninger. Fredrik Il ble aldri rik.
Dragen
Eller draken er et reptil-lignende fabeldyr i europeiske eventyr, litteratur, bildende kunst, kjennetegn og symboler. Drager er omtalt i litteraturen som sjelden å se fordi de helst bor i grotter, huler og fjelltopper. De fremstilles som regel som onde, og de må bekjempes med list eller i åpen kamp. Drager er skildret som svært sterke og meget farlige. De spyr ild, og kan fly. Drager er også vanlig i kirkeikonografien som symbol på det onde som bekjempes.
Forbildet er St. Georg, en kristen martyr i Palestina under keiser Diocletians forfølgelse. Han levde på slutten av 200-tallet og det fortelles at i en sump utenfor Silene i Libya levde det en drage som terroriserte hele landet. Med sin ånde forgiftet den alle som nærmet seg, men hver dag ble den stagget ved at man ofret to sauer til den. Da det snart ikke var flere sauer igjen, måtte de erstattes med et menneske, som var valgt ut ved loddtrekning. Loddet hadde falt på kongens datter, prinsesse Cleolinda, som gikk sin skjebne i møte kledt som en brud og ble lenket til en stein utenfor byen. Men Georg, en ridder fra Kappadokia, angrep dragen, stakk den med sin lanse og førte den som fange inn til byen, trukket etter prinsessens belte, som om den var fullstendig tam. Kilde: Katolsk.no