Hils på Orthoceras

Orthoceras
Orthoceras
Grefsensyenitt
Orthoceras

Oslo har ikke mange bevarte middelalderbygninger: Deler av Akershus Slott, et rekonstruert kapell ved Oslo Ladegård, og Gamle Aker kirke. Sistnevnte kan vi i dag regne som byens eldste bygning. Kirken kan følges i skriftlige kilder tilbake til 1080-årene, men den kan faktisk være enda eldre. Men, vi må huske at kirken faktisk lå utenfor bygrensa helt til byutvidelsen i 1857. Kirkens eksteriør i dag, inkludert tårnet, er et resultat av restaurering i 1861.

Under kirken finner vi altså gruveganger fra Norges eldste kjente bergverk, Akersberg gruver, som produserte en sølvholdig blyglans fra 1100-tallet og helt fram til 1500-årene. Bly herfra ble blant annet brukt til å lage hvit farge, brukt som grunning i altermalerier i en rekke norske kirker. Dette har man kunnet påvise ved å sammenlikne isotopsammensetningen av blyet i pigmentet med blyglansen fra Akersberg.

Steinbyggekunsten i middelalderen sto høyt, både hva angår valg av materiale og måten det ble behandlet på. Forskjellen mellom denne veggen og det lett sammenraskede preget vi finner i bygninger som er noen hundre år yngre er påfallende. For eksempel Oslo hospital og noen av festningsmurene på Akershus.

Bildet til venstre, nest nederst, viser en avvikende steinart; grefsensyenitt, en intrusiv, magmatisk bergart fra Oslofeltet. Vi finner den i sørveggen av koret.

På nært hold ser vi at blokkene er meget jevnt og regelmessig tilhugget. De består av en gulaktig grå kalkstein med uregelmessige svarte lag som består av silikatmineraler. Går vi nærmere inn på blokkene ser vi at de alle sammen består av orthocerkalk som er svært rik på fossile blekkspruter.

Bygningsmaterialet er nok tatt ut lokalt – fra dalsøkket som i dag er Vår frelsers kirkegård. Ortocerkalk var et svært populært bygningsmateriale, og ble tatt ut en hel rekke steder i byen, samt på Hovedøya.

Orthoceras var en primitiv blekksprut som levde i havet i Ordovicisk tid. Den hadde et langstrakt, svakt kjegleformet skall som består av en serie kammere. Disse skallene kan finne bevart som karakteristiske fossiler i denne kalksteinen. Dette bildet viser lengdesnitt gjennom to slike skall.

De best synlige fossilene finnes på apsiden og sørveggen.

Orthoceras
Ordoviciumtiden

I overgangen til ordovicium, ca. 488 – 443 millioner år siden, ble det bedre vannsirkulasjon i havet over Norge som førte til en mer oksygenrik og levende havbunn. Skiferen fra denne perioden er mer grålig med lag av knollekalksteiner. Det ble også lagt sammenhengende lag av kalk. Dette viser til at havmiljøet over Baltikum var utsatt for lite slamtilførsel og mer fossilrester og kalkslam på en friskere havbunn..

 

Tegningen er en rekonstruksjon av Zednek Burian