Neon i Oslo hadde sin storhetstid på 30-tallet. Reklame het fortsatt propaganda og begeistringen for framskrittet var påfallende. Selv det var krisetider, eller kanskje nettopp derfor, er dette epoken da alle de store merkevarene etableres. Dette gjelder både ute i verden og hjemme. I USA posisjoneres, Coca-Cola, Kodak, Lucky Strike, Kellogg Corn Flakes osv. I Norge ruvet Freia, Lilleborg, Tiedmans tobakk og alle øl-merkene. Dette var jomfruelige tider og skillet mellom det moderne og det vulgære ikke så tydelig. Teodor Roosvelts besøk i Norge avfødte sigaretten ”Teddy” (alle manns venn), til Den norske Operas premiere på Wagners Lohengrin hadde Freia klar er sjokolade med samme navn.
Sosialdemokratiets neonglans
Nå var det mange som så på neon og annen lysreklame som vulgært alt i mellomkrigsårene. På femti og sekstitallet ble neonlyset foretrukket til skilting av det nye sosialdemokratiske folkehjemmet. I god kooperativ ånd ble for eksempel Bøler Senter – øst for Oslo, skiltet prosaisk med ordet “Sko” over skobutikken, “Møbler” der du fikk kjøpt stol og bord, og så videre. Fonten var gjerne en enkel grotesk uten fiksfakserier eller blinking. Bøler Senter er i likhet med Oppsal, Lambertseter og Veitvedt, nå bygget om og den merkevarefrie eksponeringen i primærfarget neon slukket. Vi finner imidlertid rester av denne æraen utover i landet. Og en og annen rest i Oslo, blant annet i Bogstadveien og sikkert endel andre steder jeg ikke dekker med dette prosjektet.
Etter 60-tallet blir det reist lite nytt i neon. De gassfylte rørene erstattes med andre løsninger; lyskasser med silketrykte, eller vakumformede fronter, baklyste perforerte fonter og logoer, frontbelyste løsninger osv. Felles for dem alle er at det er flater og påtrykte farger som lyser via hvitt lys bakfra eller halogen forfra. Ingen av disse har den samme forføreriske magiske glansen som neon.
• Neon i Oslo – bakgrunn for prosjektet
• Litt om fonter og kreativ bruk av neon
Selv om Ramona Skosalon i Markveien, Grünerløkka, Oslo har en merkevareposisjon, skinner det av 50-tallets neonprosa . Fonten her også ganske lik den finner på norske bygdesentere der de har, eller har hatt en rutebilstasjon og et samvirkelag.