Søtt, salt og syrlig

Er alle ikoner ikoniske?

I en tid hvor ordene i seg selv tydeligvis ikke har nok tyngde, svulmer journalistikken og andre tekster over av katalyserende anekdoter og begreper som skal forsterke og tydeliggjøre. Disse katalysatorene har en tendens til å spre seg og smitte. Et sånt ord er ikonisk. Det er ikke grenser for hvem, hva eller hvilket som skal være ikonisk. Noen ganger har begrepet sin berettigelse – men for det meste dekker det over de mer infantile formene; sjempefin, sjempeberømt eller sjempesjent.

Aller først – hva betyr ikonisk, sånn egentlig? Ikonisk kommer av ikon, som er avledet av det greske eikon som betyr bilde. Opprinnelig ble adjektivet ikonisk brukt om statuer i kroppstørrelse, altså 1:1, avbilding av virkeligheten. Til forskjell fra statuer overstørrelse (kolossalstatue) eller understørrelse helt ned til miniatyrer. Senere, og spesielt innenfor den ortodokse kirka, ble ikoner kjent som avbildninger av de hellige martyrene og hellige handlinger. Disse ikonene er bygget opp etter regler for symbolikk og komposisjon. Det mest karakteristiske er at de så godt som alltid er dekorert med bladgull. 

Disse reglene er kjent som ikonografi – som betyr bokstavelig «skrive med bilder» og kommer fra gresk eikon (bilde) og gráphein (å skrive). Vi kan tolke hvilke hellige martyrer eller handlinger ikonet forteller om ved karakterens gester og attributter. Har skjegget mann en bok i venstre hånd (attributt) og holder fra to finger (gest) med høyre er det Jesus. To fingre står for orator (jeg taler). En gest som stammer fra senatet i Rom, der den som talte til enhver tid gjorde denne gesten. Johannes døperens attributt er korset og gesten en finger opp. Og gjerne med sitt eget hode på et fat – i tillegg til det som sitter på skuldrene.

I den ortodokse kristendommen, spesielt i russisk- og gresk-ortodokse kirker, spiller ikoner en sentral rolle i religiøs praksis. Et ikon er en hellig fremstilling av Kristus, Jomfru Maria, helgener eller bibelske scener, ofte malt i en bestemt stil som følger tradisjonelle regler. Innenfor denne sammenhengen er ikoner ikke bare religiøse kunstverk, men også åndelige vinduer – de anses for å være en direkte forbindelse mellom den troende og det hellige. 

Fordi ikoner er så nært knyttet til de hellige skikkelsene de avbilder, kan de i praksis bli gjenstand for tilbedelse. Troende kysser ikonene, bøyer seg foran dem og ber ved dem, ikke fordi de tror treplaten eller malingen i seg selv er hellig, men fordi ikonet representerer den åndelige virkeligheten til helgenen eller Kristus. En av de mest kjente skikkene er at sentrale ikoner bæres ut foran kirker, særlig ved store høytider som påsken, slik at menigheten kan ære dem ved å kysse dem eller gjøre korsets tegn foran dem. Dette ses ofte i ortodokse påskeprosesjoner, hvor ikoner bæres rundt kirken og menigheten viser sin hengivenhet gjennom fysiske handlinger.

Bruken av ikoner i kristendommen førte imidlertid til store konflikter i historien. I det bysantinske riket, Konstantinopel, oppsto det på 700- og 800-tallet en voldsom teologisk og politisk strid kjent som ikonoklasmen(billedstormen). 

• Ikonoklastene (bildeknuserne) mente at ikoner var avgudsdyrkelse og brøt med Bibelens forbud mot å tilbe bilder (2. Mosebok 20:4-5). De ønsket derfor å ødelegge ikoner og forby deres bruk i kirker. 
• Ikonodulene (bildeelskerne) forsvarte ikonene og hevdet at de var viktige for tilbedelse og ikke i seg selv ble tilbedt, men snarere fungerte som et hjelpemiddel til å ære Gud og helgenene. 

Denne konflikten varte fra 726 til 843 og førte til at mange ikoner ble ødelagt, særlig under keiser Leo III og hans etterfølgere. Til slutt vant ikonodulene frem, og i 843 ble ikonene offisielt gjeninnført i den ortodokse kirken. Denne seieren feires fortsatt i ortodoks kristendom på ortodoksiens søndag, den første søndagen i fasten. 

Ikonoklasme har også forekommet i andre perioder av historien: 

• Under reformasjonen på 1500-tallet fjernet protestantene bilder og statuer fra kirkene sine, fordi de mente at katolsk praksis med å be til helgener og ikoner var feil. Mange kirker ble ribbet for utsmykning, særlig i de mest radikale protestantiske grenene som kalvinismen. 
• I islam finnes det også en aversjon mot avbildning av hellige personer, særlig i sunniislam, hvor man tradisjonelt unngår å vise bilder av profeten Muhammad eller andre religiøse figurer for å forhindre avgudsdyrkelse. Shiaislam har derimot i større grad tillatt religiøse avbildninger. 

I moderne tider er ikoner kjent fra de aller fleste data-grensesnitt. Legenden skal ha det til at Apples Steve Jobs så datagrensesnitt med vinduer og ikoner for første gang på en omvisning hos Xerox PARC i 1979 (bildet til høyre). Apple laget Lisa og senere Macintosh, maskiner som kunne selges til kunder. Xerox hadde laget en maskin kundene ikke kjøpte, og forsvant ut av PC-bransjen. Uansett; siden den gang har alle skjermer vært utstyrt med ikoner – som i likhet med oldtiden ikoner representerer de en applikasjon eller en handling. Ikonene har med dette samme funksjon som pictogrammer, de som ligger til grunn for de egyptiske hieroglyfene; å skrive med bilder. 

Og det er i dette landskapet den moderne bruken av ordet ikonisk kræsjer. Når f.eks. eventyrhuset.no skriver «Opplev den ikoniske lyden av 90-tallet med Coolio's unike blanding av rap, hip-hop og funk.» er vi temmelig fjernt fra å skrive med bilder, selv om Coolios «Ooh La La» fra 1997 er sjempefin. 

Hvis noe er ikonisk bør det jo representere noe mer enn seg selv. Posterstore.dk selger plakater av Marilyn Monroe, Audrey Hepburn og Brigitte Bardot og kaller det en ikonisk sort-hvid trio. Kontrollspørsmålet blir jo bare hvilke bilder av Marilyn Monroe etc. er det som ikke er ikonske? Er alle like ikoniske? Eller graderes de på en skala fra litt til sjempeikonisk? Tingen er jo at alle bilder av en person representerer den personen som avbildes, selv deg og meg. 

Nå kan man jo innvende mot dette resonnementet at noen bilder av Marilyn Monroe er mer sjempeberømt enn resten av bildene av henne. F.eks. Andy Warhols Marilyn Monroe-serie. I silketrykk, med ulike fargekombinasjoner fra samme sett med trykkrammer. Sjekk atretrama.com. Om et av disse eller hele serien er ikonisk fører jo også til et spørsmål om hvem eller hva ikonet representerer? Marilyn? Andy Warhol? eller pop art som fenomen. Og igjen; hvilke av Andy Warhols bilder er ikke ikoniske? Jeg kommer også på et snes andre pop art-verker som representerer denne delen av kunsthistorien. 

Et par eksempler på underlig bruk av ordet ikonisk: 

«Fjerner ikonisk tyggisvegg», Dagbladet, 13.11.2015. Handler om en, visstnok, berømt tyggegummivegg på Pike's Place Market i Seattle (The Gum Wall), hvor folk har festet tyggegummiene sine i over 20 år før bystyret besluttet at veggen skulle renses. Ikonisk? Kanskje ironisk. 

Fritz Hansen - merkevaren der ikonisk design bare er fornavnet (Nordic Nest) – «For de som kjenner sin designhistorie, er danske Fritz Hansen essensen av tidløs skandinavisk design». Fritz Hansen er altså produsent av møbler, kjent som skandinavisk design. Her produseres det designere som Arne Jacobsen, Poul Kjærholm, Cecilie Manz, Hiromichi Konno, Piero Lissoni, Morten Voss, Bruno Mathsson, Todd Bracher, Hans J. Wegner, Hans S. Jakobsen, Kasper Salto, Pelikan Design, Jehs+Laub og Piet Hein. Men å definere en hel epoke som ikonisk er vel å ta litt hardt i. 

Denne overdrevene bruken av ordet har ført til en betydelig utvanning av ordets opprinnelige betydning. Mens et ikon tradisjonelt er en representasjon av noe betydningsfullt og ofte hellig, blir «ikonisk» nå brukt til å beskrive alt fra populære TV-serier til moteantrekk og digitale symboler. Dette misbruket fjerner ordets opprinnelige dybde og symbolikk, og gjør det til et forenklet synonym for kjent eller populær.

Ekstra:

Emojis er kortform av emoticons som igjen er sammensatt av emotion og icon – altså et ikon som representerer en emosjonell tilstand. Som digitalt uttrykkssymbol på internett kan emotikonet spores tilbake til et forslag fra senere professor ved Carnegie Mellon University, Scott E. Fahlman , datert 19. september 1982. (Wikipedia)